Norge I Rødt, Hvitt Og Blått

Hvor hen du går i li og fjell, 
en vinterdag, en sommerkveld, 
ved fjord og fossevell, 
fra eng og mo med furutrær, 
fra havets bryn med fiskevær og til de hvite skjær, 
møter du landet i trefarvet drakt, 
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt. 
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien 
rammer stripen av blåklokker inn 
mot den rødmalte stuen ved veien 
det er flagget som vaier i vind. 
Ja, så hvit som det hvite er sneen, 
og det røde har kveldsolen fått, 
og det blå gav sin farve til breen, 
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund
der sitter han og hun,
to unge nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen, 
og så rødt som det rø' hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen, 
hun er flagget som vaier i vind. 
Han har freidig og hvitlugget panne, 
og en lue i rødt har han fått. 
Med en lyseblå tiltro til landet 
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann 
utover Norges land. 
Mot himlen stiger flagg ved flagg 
som tusen gledesbål i dag 
for alle vunne slag. 
Det knitrer som før over hytte og slott 
et flammende merke i rødt og hvitt og blått. 
Som et regnbuens tegn under skyen 
skal det evig i fremtiden stå. 
Se, det glitrer igjen over byen 
i det røde og hvite og blå. 
La det runge fra gaten og torget 
over landet som nordmenn har fått: 
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge! 
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått.